Et webinar som mistet tråden, og hvordan Kari fikk den tilbake

Et manus som var riktig, men ikke holdt sammen

Kari jobber med kommunikasjon i en mellomstor bedrift og skulle holde sitt første webinar for kunder. Hun hadde skrevet manuset selv, og innholdet var det ingenting å utsette på. Likevel kjente hun at noe skurret hver gang hun leste det høyt for seg selv ved kjøkkenbordet.

Da hun tok kontakt, beskrev hun det som at tekstene sto side om side uten å hilse på hverandre. Hvert avsnitt var ferdig i seg selv, men sammen ga de ikke en samtale. Lytteren kunne ikke vite hvor hun var på vei, og det gjorde at hun selv mistet tempoet underveis.

Jeg ba henne sende manuset slik det var, uten å pynte på det. Jeg leste det høyt to ganger, først med tid på og så uten. Allerede da hørte jeg hvor tråden røk, og det var ikke der Kari trodde.

Åpningen måtte love noe lytteren kunne holde fast i

Karis første minutt besto av en lang hilsen, en presentasjon av bedriften og en gjennomgang av tekniske detaljer. Først etter nesten to minutter fikk lytteren høre hva webinaret handlet om. Det er vanlig, og det er en av de enkleste tingene å rette på.

Vi flyttet temaet helt frem. Åpningen ble tre setninger: hvem hun er, hva de neste førti minuttene skal gi, og hva lytteren kan gjøre med det etterpå. Alt det praktiske ble flyttet til en kort setning på slutten av introduksjonen.

Hun var skeptisk til at åpningen ble så kort. Men da hun leste den høyt, merket hun at pusten satt riktig og at hun slapp å ta sats. En åpning som er lett å si, gir rolig stemme resten av veien.

• Si hva webinaret gir før du presenterer deg selv
• Hold åpningen til tre setninger du kan si uten å se ned
• Legg praktisk informasjon sist i introduksjonen

Overgangene ble den røde tråden

Manuset hadde fem deler, og mellom dem var det knapt noe. Kari gikk fra ett tema til det neste med et nytt avsnitt, som om hun byttet lysbilde i hodet og forventet at lytteren gjorde det samme. Det gjorde de ikke.

Vi skrev en overgang mellom hver del, og hver av dem gjorde to ting. Den avsluttet det forrige med én setning som oppsummerte, og den åpnet det neste med et spørsmål eller en påstand lytteren kunne ha på seg. Ingen av dem var lengre enn to setninger.

Etter hvert så hun mønsteret selv. Hun begynte å foreslå overganger før jeg rakk det, og noen av hennes egne var bedre enn mine fordi de brukte ord hun faktisk sier til kolleger. Det var da manuset begynte å låte som henne.

Avslutningen som ikke ble en ny presentasjon

Slutten var det siste vi tok fatt på. Kari hadde en avslutning som gjentok alt hun hadde sagt, i omtrent samme rekkefølge, og det tok nesten tre minutter. Mot slutten av et webinar er lytterne allerede på vei videre, og de trenger ikke et nytt sammendrag.

Vi strøk den ned til tre punkter hun ville at folk skulle ta med seg, og en setning om hva som skjer videre. Resten ble borte. Hun syntes det var vanskelig å stryke tekst hun hadde brukt tid på, og det er helt forståelig.

Det som hjalp var å lese avslutningen høyt og legge merke til hvor stemmen falt. Der den falt, var det som regel ikke mer å si. Slutten ble kortere, og den landet bedre enn noe annet i manuset.

Prøvelesing og godkjenning før opptaket

Før hun gikk live, leste Kari hele manuset høyt med klokke på. Det ble fire minutter for langt, noe vi hadde ventet, og vi strøk to eksempler som ikke bar vekten sin. Etter det satt tempoet.

Hun la også frem manuset for lederen sin og en kollega i salg. De fikk to dager på seg til å komme med merknader, og vi samlet dem i én runde i stedet for flere. Det gjorde at manuset ikke endret seg om igjen helt til siste kveld.

Webinaret gikk rolig for seg. Kari fortalte etterpå at hun for første gang ikke følte at hun leste, men at hun snakket med noen. Det er akkurat det et godt manus skal gjøre for den som holder det.

• Les hele manuset høyt med klokke på før du låser det
• Samle merknadene fra godkjennerne i én runde
• Stryk eksempler som ikke bærer sin egen vekt

Det Kari tok med seg

Når jeg ser tilbake på Karis case, var ingenting i manuset galt i innhold. Det som manglet var retning: en åpning som lover noe, overganger som binder delene sammen og en slutt som ikke begynner på nytt.

Det er også dette vi øver på i modulen om webinarmanus og åpninger. Du jobber med din egen tekst, hører hvor den knekker og lærer å reparere den selv.

Karis webinar ble ikke bedre fordi manuset ble penere, men fordi det fikk en retning du kan høre. En kort åpning, overganger som binder og en slutt som stopper i tide gjør mer enn flere timer med finpuss. Har du et manus som føles riktig, men ikke sitter, start med å lese det høyt og merk deg hvor du mister tråden.