Slik setter vi opp et manus for teleprompteren: størrelse, linjer og tegn

Utgangspunktet: et manus som ikke er laget for skjerm

De fleste manus vi får inn på kurset, er skrevet i et vanlig tekstbehandlingsprogram, med smal marg, liten skrift og lange avsnitt. Det fungerer fint på papir, men en teleprompter er en annen leseflate. Teksten står på en glassrute foran kameralinsen, og øynene skal beholde kontakten med kamera mens de følger ordene.

Derfor starter vi aldri med selve prompteren. Vi starter med å fjerne alt som tilhører papiret: fotnoter, overskrifter som bare er til for den som skal redigere, tabeller og punktlister med innrykk. Det som blir igjen, er ren løpende tekst som kan leses i ett strekk.

Når den jobben er gjort, ser du ofte at manuset allerede er litt kortere. Det er et godt tegn. Teleprompterformat handler mindre om pynt og mer om å gi taleren en jevn, ryddig flate å lese fra.

Skriftstørrelse og avstand til skjermen

Skriftstørrelsen avhenger av hvor langt taleren sitter fra glasset og hvor stor skjermen er. I praksis starter vi stort, så stort at taleren kan lese uten å myse eller lene seg frem, og justerer ned bare hvis linjene blir for få per skjermbilde. En talers sittestilling endrer seg gjennom en sending, og små bokstaver gjør at hodet gradvis beveger seg nærmere.

Vi bruker en enkel skrift uten pynt og store bokstaver bare der de trengs. Hele setninger med store bokstaver er tunge å lese høyt, fordi ordbildene blir like. Mørk bakgrunn med lys tekst er vanligst, men det beste er å se hvordan teksten fungerer i selve rommet der opptaket skal skje.

Linjeavstanden holder vi romslig. Når taleren hopper fra linje til linje, må blikket finne igjen riktig sted raskt. Trange linjer gjør at man mister plassen midt i en setning, og da kommer pausen på feil sted.

• Start med stor skrift og gå ned bare ved behov
• Enkel skrift uten seriffer og uten dekor
• Romslig linjeavstand slik at blikket finner plassen igjen
• Test alltid i rommet der opptaket skal skje

Linjebrudd som følger talen, ikke tekstboksen

Her ligger mye av håndverket. På en teleprompter skal linjene være korte, gjerne fire til sju ord, og bruddet skal falle der taleren naturlig trekker pusten. Vi bryter etter meningsenheter: subjekt og verb sammen, en innskutt bisetning på egen linje, en oppramsing med ett ledd per linje.

Et dårlig linjebrudd får taleren til å lese som om hver linje var en egen setning. Et godt brudd gjør at rytmen kommer nesten av seg selv. Prøv selv å lese en setning høyt med bruddet midt i en preposisjonsfrase, og så med bruddet foran. Forskjellen hører du med en gang.

Vi lar også en setning aldri fortsette over på neste skjermbilde hvis vi kan unngå det. Avsnitt får en tom linje imellom, slik at øyet får et lite hvilepunkt og taleren vet at et nytt tankeskritt begynner.

Markeringer: pauser, trykk og regi

Markeringer er verktøyet som skiller et prompterskript fra en vanlig tekst. Vi bruker få og tydelige tegn, og de samme gjennom hele manuset. En skråstrek betyr en kort pust, to skråstreker en lengre pause. Understreking eller fet skrift markerer ordet som skal ha trykk.

Regianvisninger, som «bytt kamera» eller «vis lysbilde», står i klammer og i en annen farge, slik at de ikke blir lest høyt ved en feil. Det høres opplagt ut, men det er en av de vanligste feilene når manus kommer fra flere hender.

Færre markeringer er bedre enn flere. Et manus fullt av tegn blir like uleselig som en tekst uten. Vi spør alltid taleren hva som hjelper, for noen trenger pausene tegnet inn, andre blir stive av det og vil heller ha god rytme i selve setningene.

• Én skråstrek for kort pust, to for lengre pause
• Fet skrift for ord som skal ha trykk
• Regi i klammer og egen farge
• Samme tegn gjennom hele manuset

Verktøyene vi faktisk bruker

Verktøykassen er enklere enn mange tror. Vi redigerer i et vanlig tekstprogram, med en egen mal der skriftstørrelse, linjeavstand og farger er satt på forhånd. Malen sørger for at alle manus på kurset ser like ut, og at taleren kjenner igjen formatet fra gang til gang.

Til selve visningen bruker vi en prompter-app på nettbrett eller en enkel programvare på pc, avhengig av hva bedriften har. Det viktigste er at manuset kan rulles i et jevnt tempo som taleren selv eller en medhjelper styrer. Vi har også alltid med en utskrift i stor skrift som reserve.

Stoppeklokken er det siste verktøyet. Vi leser manuset høyt mot klokka og noterer tiden per avsnitt, slik at vi vet hvor vi kan stryke hvis sendetiden er kort. Formatering og timing henger sammen, men timing har egne timer i pensum.

Før prøvelesingen: en kort sjekk

Før manuset går til prøvelesing, går vi gjennom det en siste gang på selve skjermen, ikke på papir. Her oppdager vi linjer som ble for lange, markeringer som mangler og ord som er vanskelige å se på avstand. Ofte er det småting, men de er nettopp det som stopper en taler midt i en setning.

Taleren leser så manuset høyt, helst to ganger, og vi legger merke til hvor blikket hopper og hvor tempoet faller. Det vi ser, justerer vi på stedet. Deretter går manuset til godkjenning hos den som eier innholdet, før opptak eller sending.

Dette er også stedet der du som kursdeltaker lærer mest, fordi du ser dine egne valg virke i praksis. Et manus kan se pent ut i et dokument og likevel lese dårlig. Skjermen avgjør.

• Gå gjennom manuset på selve prompteren
• Les høyt to ganger og følg blikket
• Rett opp linjer og tegn på stedet
• Send til godkjenning først etter prøvelesing

Et godt teleprompterformat er stort sett usynlig: taleren leser, publikum hører en naturlig stemme, og ingen tenker på skriftstørrelsen. Det krever likevel nøye valg om størrelse, linjebrudd og markeringer, og de valgene tar tid å lære. På kurset øver du på dine egne tekster, slik at du kjenner hva som fungerer når du sitter foran glasset.